Det store mysteriet: 2. "Fordi jeg ikke har tid til annet"?

"Det store mysteriet"

Hvorfor holder vi sånn fast ved lange lærerforedrag og oppgavearbeid i skolen? Dette har vært et stort mysterium for oss, og var et viktig underliggende spørsmål da vi skrev vår første bok om engasjerende teoriundervisning i 2007. I denne lille serien vil vi dele noen tanker om hvorfor det er slik at lærerforedrag og oppgavearbeid ofte står så sentralt. Som lærere formes vi både av våre erfaringer gjennom utdanning og av arbeidet i skolen. Og hvordan vi tenker, påvirker hvilke valg vi gjør i klasserommet.

Dette er det andre innlegget i serien - det første innlegget, "1. Fordi det er det vi kan?", finner du her.

Egne erfaringer og lesing i pedagogisk litteratur

Som nyutdannede lærere følte vi sterkt på at disse undervisingsmetodene som vi selv drev med i teoritimene - "læreren snakker" og oppgavearbeid - ikke fungerte særlig bra for mange elever. Vi var alltid godt forberedt, men timene ble ensformige, og få av elevene var særlig engasjerte. Det måtte da finnes andre muligheter? Og så var vi i gang!

Det at elevene ikke ble engasjerte av vår velforberedte undervisning burde heller ikke være noen overraskelse. Helt etter boka, fant vi ut da vi leste litt i skoledokumenter og pedagogiske litteratur. For eksempel fant vi i Kvalitetsutvalgets rapport I første rekke fra 2003 at læringen er en aktiv prosess som skjer hos eleven, og som læreren kan gjøre mye for å legge til rette for. Her blir det også sagt med rene ord at monotone lærerforedrag kan stenge for både motivasjon og læring. Ikke vanskelig å finne gode grunner for å endre på praksis, altså!

Hvorfor holder vi fast ved lærergjennomgang og oppgavearbeid? 

Ut fra undersøkelser, media og utsagn fra lærere og elever virker det som om lange lærerforedrag og oppgavearbeid har en stor plass også i dagens skole. Slik var det da vi selv var elever, men det begynner å bli noen år siden. Vi undrer oss over hvorfor det fortsatt er slik. Hvorfor fører ikke det vi vet om læring i dag til større endringer? At elevene trenger å være aktivt deltagende i det som foregår er rett og slett ikke lenger ny informasjon.

I det første innlegget i denne serien foreslo vi "Fordi det er det jeg kan" som mulig årsak til mye lærerforedrag i skolen. Nå vil vi foreslå en annen mulighet.

"Fordi jeg ikke har tid til annet"?

Lærerforedrag og oppgavearbeid er godt kjente arbeidsmåter for lærere. Med stadig mer administrasjon og kontrollrutiner for den enkelte lærer har det blitt mindre tid til å forberede den daglige undervisningen. Ekstra planlegging eller det å finne fram til alternative arbeidsmåter krever kanskje tid som lærerne ikke har?  Kanskje har lærerne ikke tid til noe annet enn å fortsette på "gammel-måten", og kanskje er dette en viktig årsak til at lange lærerforedrag og oppgavearbeid fremdeles later til å stå såpass sterkt.

For det er jo ikke mye tid. Lærere har travle og krevende arbeidsdager - en haug av elever de skal være tilstede for, hele tiden nye timer som skal forberedes, og mange kolleger og møter å forholde seg til. Vi forstår godt at dette er en heftig kabal, som rett og slett ikke går opp. Det kan lett bli slik at man aksepterer at dette får være greit nok, jeg rekker ikke mer. Og lærerforedrag og standard oppgavearbeid kan vi!

Den danske pedagogen Knud Illeris skriver i sin bok Læring fra 2012 om flere grunnleggende misforståelser i forhold til læring og utdanning. En av disse går ut på at vi later som det er sammenfall mellom det som blir undervist og det som blir lært. Illeris hevder at selv om vi vet at dette er en misforståelse - vi har jo alle vært elever - så holder vi fast ved den fordi det er bekvemt. Han påpeker: "Det er bare noe av det som det blir undervist i, som blir lært, det er forskjellig hva hver enkelt lærer, det forekommer mye feillæring, og vi lærer også noe annet enn det som blir undervist". En konsekvens av denne misforståelsen, hevder Illeris, er at læreren ikke kan kritiseres så lenge det er undervist i det foreskrevne faglige innholdet, uansett hvordan undervisningen har foregått og uansett hva deltagerne har fått ut av det. For vår egen del husker vi lærerkolleger fra en del år tilbake som fikk det travelt med laaange lærerforedrag på slutten av året, men: "Jeg fikk i det minste gjennomgått alt!" Læreren har sin kontrakt med samfunnet som skal oppfylles, og tar ansvar ved å få gjennomgått det faglige stoffet. Så blir det mindre viktig om elevene falt helt av lasset eller aldri fikk koblet seg på - man kom i mål med pensum! Og vi fortsetter å holde fast ved den grunnleggende misforståelsen om at undervist = lært, selv om vi egentlig også vet at det ikke er sånn.

At null tid til overs kan føre til at vi lener oss for mye på lange lærerforedrag, kan vi altså på mange måter godt forstå. Og når lærerne får for liten tid til å forberede selve undervisningen, kan problemet også sees som en "system-ting". Er det for lite anerkjent at det faktisk tar tid å forberede god og engasjerende undervisning med elever som aktive deltagere? Det er synd hvis det hele blir opp til ildsjeler og lærere som bruker av fritiden sin.

Og snart kommer Fagfornyelsen...

Med Fagfornyelsen og nye læreplaner på vei, får vi håpe at ting endrer seg. Den nye læreplanen for naturfag er gjennomsyret av "aktive verb" - det er helt klart at elevene ikke lenger skal være passive mottagere av lærerens undervisning. Igjen får man håpe at ikke lærerne skal fikse dette alene! Vi kommer tilbake til flere tanker om akkurat dette senere i denne serien. Foreløpig gir vi ikke helt slipp på "det store mysteriet": Hvorfor holder vi fast ved lærergjennomgang og oppgavearbeid? Vi vil ta for oss enda en mulig årsak i neste innlegg!

Tidligere innlegg i denne serien:

1. Det store mysteriet: 1. "Fordi det er det vi kan?"