Når vi ønsker å utvikle oss eller lære oss å beherske nye ferdigheter, må vi av og til gå utenfor komfortsonen vår. Vi går ut av det kjente og trygge, der hvor vi har oversikten, til noe som er litt mer usikkert - hvor vi kanskje ikke helt hvordan dette kommer til å gå. Vi må rett og slett våge å miste kontrollen!
Litt nedenfor skriver vi litt med om å
våge å miste kontrollen, om at
vi selv har vært der - og at
det viktigste er at vi våger å noe prøve noe nytt, selv når det kanskje ikke gikk så bra som vi trodde. Men først noen tips som kan gjøre det lettere å prøve noe nytt:
Tips som kan gjøre det lettere å kaste seg uti det!
For dette erfarte vi selv, og derfor gikk det stadig lettere å teste ut nye arbeidsmåter i klasserommet:
- Tydelige instruksjoner - og av og til kan det være praktisk å ha instruksjonene stående oppe på prosjektor, slik at elevene kan kaste et blikk på dem. Så slipper du som lærer å gjenta mange ganger, dersom noe er uklart.
- Tydelig styring av tid. Og gjerne ha litt knapt med tid. Følg opp det du har sagt: "Nå er det to minutter igjen!". "DER er dere ferdige, og går et hakk videre til neste person i sirkelen." Elevene venner seg fort til dette. I praksis tar vi tiden sånn cirka, det fungerer fint.
- Våg å miste kontrollen. La elevene snakke i par eller i grupper, uten at alt må gjentas i plenum etterpå. Legg heller inn strukturer som gjør at uklarheter eller feiloppfattelser kan bli oppklart (oppsummering fra læreren? en quiz? osv), eller at elevene selv skjønner (gjennom prat i par/gruppe) at dette må de høre med læreren om.
- Bruk arbeidsmåter som det ikke er lett å melde seg ut av. Både lærerforedrag og mer generelt "oppgavearbeid" kan elevene lett melde seg ut av, uten at dette blir altfor tydelig for læreren. Arbeidsmåter som er basert på elevenes egen aktive deltagelse og som har tydelig styring av tid, skaper en annerledes stemning i klasserommet og ofte mer engasjement og innsats hos elevene. Da blir det enda lettere å prøve ut nye arbeidsmåter!
Å våge å miste kontrollen
"Våg å miste kontrollen!", er et tips vi ofte nevner på våre
Engasjerende naturfag-foredrag. Når det er elevene som selv skal være aktive deltagere, og mye foregår to og to og i grupper, kanskje i korte sekvenser eller i litt lengre, har ikke lenger læreren oversikt over alt som blir sagt eller om alt blir faglig korrekt.
Etter et foredrag tidligere i år fortalte en lærer oss at han hadde begynt å gjøre nettopp dette i klasserommet, og så at det hadde mye å si for elevenes engasjement. Alt fungerte ikke nødvendigvis perfekt med en gang, men han syntes dette var spennende, og ville fortsette å utforske. Vi heier på ham!
Vi har selv vært der!
For vi har jo selv vært der. Det kan se så enkelt ut når vi nå har skrevet disse tre bøkene om hvordan vi kan gjøre elevene til aktive deltagere i teoritimene. Bøkene våre, denne bloggen og facebooksiden vår er fulle av tydelige og enkle beskrivelser av arbeidsmåter, hva som er lurt å tenke på, typiske fallgruver og konkrete tips.
"Kreative produkter",
"Plakater i en fei", "Finn en guru" - slik gjør du!
Men det var jo ikke der vi begynte. Som naturfaglærere i videregående skole opplevde vi selv at det vi drev med ikke fungerte så veldig godt for elevene, selv om vi både var faglig oppegående lærere og hadde velforberedte timer. Lab var alltid spennende, ekskursjon også - men teoritimene! Vi erfarte også at det var lite innspill å finne, men begynte å utforske egne metoder og bruke vår egen kreativitet:
- Hva hvis jeg klipper opp dette oppgavearket, og sprer de ulike oppgavene rundt i klasserommet, så er elevene i grupper, i en slags rundløype?
- Og istedenfor at jeg forteller elevene om alle delene i en celle.... kanskje de heller kan lage en slags modell? Bruke fantasien selv? Fortelle klassen om det etterpå?
Og så videre. Å våge å miste kontrollen litt er en del av dette, særlig dersom man er vant til den tradisjonelle "elevene lytter til læreren som gjennomgår fagstoff"-arbeidsmåten, der man ihvertfall har oversikt over hva som blir sagt og at fagstoff blir godt forklart.
Det aller viktigste: At vi våget å prøve, og at vi ikke ga opp
Når vi ser tilbake på vår egen utvikling, forstår vi at det som var det aller viktigste var at vi våget å prøve nye ting, OG at vi ikke ga opp når det ikke gikk sånn som vi hadde tenkt. For alt det vi prøvde fungerte jo ikke bra med en gang! Der var ikke dermed sagt at arbeidsmåten vi testet ut nødvendigvis var dårlig, men kanskje at instruksjonene våre ikke var tydelige nok eller at arbeidmåten måtte justeres for å fungere bedre. Vi lærte av feilene våre, og prøvde på nytt. Elevene ga gjerne tilbakemeldinger. Etter hvert som vi fikk erfaring, ble det også lettere å forutsi fallgruvene på forhånd - og det ble mindre feiling.
Øvelse gjør mester!
Det viktigste er altså å våge å prøve. Så får vi tåle at det ikke bestandig gikk slik som vi hadde tenkt eller håpet. Prøving og feiling kan rett og slett lære oss mye. Og at øvelse gjør mester, vet vi at gjelder også for lærere!
