Småting i lukkede esker - vi tester indirekte observasjon!

En elev fortalte senere at det å gjette hva som var i eskene var noe av det hun husket best fra naturfagstimene på videregående skole, fordi det var så annerledes - og litt rart og spennende. Hele aktiviteten var var en engangshendelse som tok kanskje et kvarter. Men hadde altså vært en opplevelsen som gjorde inntrykk på denne eleven.

Kanskje dette kan passe som en innledning til temaer som verdensrommet eller grunnstoffer?

Isesker eller skoesker kan fint brukes, og oppi legger vi ulike småting av ulikt antall og materiale. Fyrstikker, for eksempel!

Hvordan kan finne ut av et fenomen vi ikke kan se med det blotte øye? 

Vi har vel alle kjent på spenningen med å få en pakke og lure på hva som kan være i den. Selve aktiviteten går ut på å forsøke å gjette seg fram til innholdet i hver eske, uten å åpne eller lage kikkhull i esken, altså uten å se innholdet.

Hvilke muligheter har vi til å vurdere innholdet i en eske når vi ikke kan se det?
Foto: Eirik Halvorsen (www.eirikhalvorsen.com)

Dette gjør du:

Her skal klassen i fellesskap observere noe - men uten å se det - og de får undre seg. Det hele tar ikke lenger tid enn 10-15 minutter, gitt at selve eskene er laget på forhånd.

• På forhånd har læreren forberedt eskene: Fire-fem tomme isbokser eller skoesker eller lignende fylles med ulike antall av ulike småting - fem småstein, 10 fyrstikker, 7 gummikorker, osv. Det er ikke så viktig hva som er i eskene, men elevene skal kunne kjenne og høre at det er noe der. Tingene i hver eske skal være av samme slag, men det er fint hvis det er store forskjell i antall og type materiale på hva som er i de forskjellige eskene. Eskene bør være nummererte eller har ulikt innpakningspapir, slik at elevene kan notere ned sine antagelser om hver boks.

• Læreren stabler eskene på pulten, slik at de er synlige for alle, og spør om de noen gang har forsøkt å finne ut hva som er inni en gaveeske. Hvordan gikk de fram? Noen vil kanskje si at de ristet hardt på pakken, mens andre vil si at da kan man ødelegge innholdet. Elevene kan si at de kjenner litt på vekten, rister forsiktig, lytter mens de beveger esken, og så videre. Klassen kan i fellesskap komme fram til en liten liste med ting de kan prøve å finne ut av når de etterpå skal kjenne på lærerens pakker. For eksempel: Antall gjenstander - myke eller harde - hvilket materiale? Og så videre.

• Læreren sprer eskene rundt i klassen og forklarer at det ikke er alltid man kan se direkte på noe som man ønsker å forstå bedre. Noen ganger må vi komme fram til indirekte måter å finne ut av et fenomen på. Det kan være at det er stor avstand mellom oss og det vi har lyst til å finne ut av, for eksempel i astronomi. Andre ganger kan det være at vi bare ser konsekvensene av noe, men vi kan ikke se hvorfor det skjer.

• Nå skal eskene sendes relativt raskt rundt i klassen, slik at alle får forsøke seg på alle eller de fleste av eskene. Dette kan gjøres på forskjellige måter. Elevene kan notere ned hva de tror om hver eske, før en felles oppsummering til slutt - eller hver elev kan komme med en kommentar om hver eske underveis.

• Etter at klassen har konkludert om innholdet, må eskene pakkes opp for å kunne sammenligne med det som faktisk er der. 

Litt praktisk:

• Det er lurt at eskene lett kan pakkes opp og inn igjen. Da vil ikke selve innpakningen ta tid neste gang eskene skal brukes.

• Det tar litt tid og omtanke å få samlet med seg esker, putte noe i dem og pakke dem inn. Men da finnes de der - og alle kolleger kan bruke dem uten forarbeid, eller du kan bruke dem omigjen neste år eller i en annen klasse. En annen gang er det kolleger som deler det som de har gjort, og det er du som sparer forarbeidet. Når kolleger samarbeider om småting som dette, er det mye som blir gjennomførbart - også i en travel skolehverdag!