"Det store mysteriet"
Nå har vi kommet fram til siste innlegg i denne serien, hvor vi har reflektert litt rundt følgende spørsmål: Hvorfor holder vi sånn fast ved lange lærerforedrag og oppgavearbeid i skolen? Dette har vært et stort mysterium for oss, og var et viktig underliggende spørsmål da vi skrev vår første bok om engasjerende teoriundervisning. I denne lille serien har vi delt noen tanker om hvorfor det er slik at lærerforedrag og oppgavearbeid ofte står så sentralt i skolen, selv om vi etter hvert vet nok om at det ikke er slik læring best skjer. Lenker til de tre første innleggene i serien finner du her:
I dette fjerde og siste innlegget i serien, vil vi dele noen tanker rundt undervisningsmetoder eller arbeidsmåter. Det er ikke likegyldig hvilke undervisningsmetoder vi velger - heller ikke i teoritimer. For HVORDAN vi underviser har noe å si!
Litt recap først: Egne erfaringer og lesing i pedagogisk litteratur
Som nyutdannede lærere følte vi sterkt på at disse undervisingsmetodene som vi selv drev med i teoritimene i naturfag i videregående skole - "læreren snakker" og oppgavearbeid - ikke fungerte særlig bra for mange elever. Vi var alltid godt forberedt, men timene ble ensformige, og få av elevene var særlig engasjerte. Det måtte da finnes andre muligheter? Og så var vi i gang!
Det at elevene ikke ble engasjerte av vår velforberedte undervisning burde heller ikke være noen overraskelse. Helt etter boka, fant vi ut da vi leste litt i skoledokumenter og pedagogiske litteratur. For eksempel fant vi i Kvalitetsutvalgets rapport I første rekke fra 2003 at læringen er en aktiv prosess som skjer hos eleven, og som læreren kan gjøre mye for å legge til rette for. Her blir det også sagt med rene ord at monotone lærerforedrag kan stenge for både motivasjon og læring. Ikke vanskelig å finne gode grunner til å endre på praksis, altså!
For ordens skyld vi vi nevne at vi selv gjerne bruker lærerforedrag. Men vi tenker at lærerforedrag må være en avgrenset og tydelig aktivitet, som ikke varer for lenge. Problemet er når det blir for mye av det, slik at det utarter til "læreren snakker", som mange elever forteller om.
Hvordan vi underviser har noe å si!
Fra "læreren snakker" og oppgavearbeid til varierte læringsaktiviteter - vår egen erfaring
Etter å ha fått vår dose av uengasjerte elever og elevers glassaktige blikk til våre velforberedte gjennomganger av lærestoff, forsto vi at det var vi selv som måtte ta grep. For vi underviste jo på samme måte som vi selv opplevde da vi gikk i videregående skole, og det var faktisk noen år siden.Vi ønsket at elevene skulle være mer aktive deltagere i teoritimene ved at de mått
gjøre noe med lærestoffet, og noe annet enn oppgaver i læreboka.
"Læreren snakker" ble til kortere og mer begrensede lærerforedrag. Dette fungerte mye bedre, særlig når elevene visste hva de skulle bruke dem til etterpå. Vi så at når elevene fikk små oppdrag, som å tegne og forklare for en nabo, eller
lage en modell sammen, ble stemningen i naturfagrommet helt annerledes. Flere elever deltok aktivt og var positive til arbeidet.
Tidligere kunne oppgavearbeid lett bli til at elevene hentet setninger fra læreboka og spurte læreren om dette var riktig svar. Når de nå for eksempel oftere selv måtte sette egne ord på ting, ble det tydeligere for dem om det var noe de ikke hadde forstått. Mange av våre arbeidsmåter er rett og slett alternativer til standard oppgavearbeid, for eksempel ved at de er "innpakket" på en annen måte. "Hvordan kan jeg gjøre dette annerledes?", er et spørsmål vi ofte har stilt oss: Kan vi flytte dette utendørs? Skal jeg klippe oppgavearket i strimler og legge en oppgave hver på
ulike stasjoner rundt i klasserommet? Kan jeg putte noen av disse oppgavene inn i en
LevelUp!? Og så videre. Eller det kunne tenkes at oppgavene ble mer utforskende uten at det fantes riktige svar. Akkurat dette er også avhengig av tema.
Små endringer kan gjøre stor forskjell!
Det som både var morsomt og svært inspirerende for oss, var å se at små forandringer i vår egen undervisning gjorde stor forskjell for elevene. Arbeidsmåter som gjorde elevene til mer (mentalt) aktive deltagere var, sammen med en tydeligere struktur på timen, nok til at flere elever ble engasjerte og flere opplevde naturfagtimene som helt ok - eller kanskje til og med ganske ålreite.
Basert på våre egne erfaringer mener vi at dette er lavterskel endringer som ikke krever store investeringer eller langvarige utviklingsprogrammer, og som derfor burde være interessante å lage plass for i dagens skole.
Når samfunnsaktørere snakker om "undervisningen" som en gitt størrelse
Noe som vi synes er rart: Når politikere eller ulike fagfolk uttaler seg om skolen og hva som skal til, snakker de ofte om "undervisningen" som om den er en svart boks, noe som bare foregår. De snakker om hva som skal til for at elevenene skal kunne "sitte stille i undervisningen", osv. Alt annet kan liksom endres på, mens "undervisningen" er en gitt størrelse.
For oss er det åpenbart at "undervisningen" eller måten vi underviser på er svært viktig, og at dette kan påvirke både elevers mentale tilstand, frafall, gutters forhold til faget - og alt mulig annet som politikere og fagfolk ønsker å endre på. Da blir det meningsløst å snakke om "undervisningen" som noe som bare skjer.
Det handler om arbeidsmåter. Det er læring som er poenget, og det er der fokuset bør være. Hvilke arbeidsmåter kan vi bruke som vil stimulere til elevenes læring? Dette mener vi bør være et sentralt spørsmål for dem som ønsker å skape endringer i skolen, og da kan ikke lenger "undervisningen" være noe som bare skjer.
Kanskje skolen bør tilpasse seg hvordan elever lærer?
Hvorfor er det slik at det er elevene som må endre seg for å passe bedre inn i skolen? At det er elevene som for eksempel faller utenfor som det er noe galt med, og at det er de som må "repareres" slik at de kan passe bedre inn?
Tenk hvis det er slik at hvis skolen bedre tilpasser seg slik vi vet at elevene lærer og finner mening, ville mye falle på plass for flere elever? Kanskje vi her har et kjempepotensiale til å endre på litt av hvert?
Det hadde vært spennende om systemet rundt lærerne ble mer nysgjerrige på
hvordan vi underviser, eller kanskje heller
hvordan elevene lærer. Dette kan ikke lærerne ordne opp i alene.
Men så er det ikke så lett for lærere heller, for dette med å bruke mesteparten av tiden i teoritimene på lærergjennomgang av fagstoff er noe som sitter godt. Flere av dagens lærere forteller oss at de fremdeles føler ansvar for å "få gjennomgått alt". Kanskje fordi at da har de oppfylt det samfunnet (elever, foreldre, andre) forventer av dem, og da kan det ikke stilles spørsmål ved undervisningen deres, selv om den kanskje blir ensformig. Og vi vet jo også at noen elever trives godt med lange lærerforedrag, og føler at det er trygt å få oversiktelige notater fra hvert tema, kanskje med tanke på neste prøve.
Men snart kommer Fagfornyelsen...
I de tre tre tidligere innleggene i denne serien har vi sett på ulike årsaker til at mange realfagslærere underviser på den tradisjonelle måten, selv om vi idag vet at dette ikke gir de beste betingelsene for læring. Vi har foreslått tre mulige årsaker til dette:
Fordi det er det vi kan,
Fordi jeg ikke har tid til annet eller
Fordi naturfag og realfag er "annerledes".
Med Fagfornyelsen og nye læreplaner på vei, får vi håpe at ting endrer seg. Den nye læreplanen for naturfag er gjennomsyret av "aktive verb" - det er helt klart at elevene ikke lenger skal være passive mottagere av lærerens undervisning. Vi antar at det dermed blir mer fokus på hvordan elevene lærer, og krysser fingrene for at skolen går inn i en spennende utvikling.
Tidligere innlegg i denne serien:
