Dokketeater i naturfagtimen - seriøst?

Ja, faktisk! Det finnes nemlig flere mulige arbeidsmåter enn vi lærere ser, og av og til er det elevene som viser oss noe nytt. Dette skjedde i en Vg1-klasse for noen år siden, og det var ikke lærerens idé: Klassen skulle presentere ulike tema innen energibruk den dagen. Jeg låste opp klasseromsdøra til første time, og der ble vi overrasket av at første gruppe sto klar med en slags dokketeatervegg med vindu i. Veggen og fingerdokkene hadde de lånt et sted. De hadde fått en forelder med stor bil til å kjøre den til skolen, og fått vaktmesteren til å låse seg inn tidlig om morgenen. 

Hvem hadde trodd at fingerdokker kunne bidra til en spennende - og faglig god - presentasjon om energiøkonomisering på Vg1?

Gruppas tema var energiøkonomisering, og de presenterte temaet som en dialog mellom en litt distre professor og flere fingerdokker. Professoren i sin hvite labfrakk hadde mange små plakater hengende rundt halsen, med viktige spørsmål om temaet. Disse tok hun av seg en om gangen, og leste spørsmålet ut i luften. Resten av gruppa tok seg av fingerdokkene, og professorens spørsmål ble besvart i en dialog med en eller flere av dokkene, som dukket fram i vinduet.

«Brrr, det er kaldt her – jeg får skru opp varmen», sa professoren, og var på vei mot panelovnene langs veggen. «NEEII!», ropte et par av dokkene etter henne. «Du må jo bare ta på deg mere klær!». «Sier dere det?», sa professoren og snudde seg, og dermed var de inne på en praktisk diskusjon om hva vi kunne gjøre i dagliglivet for å spare energi.

Dette ble en fengende og god presentasjon. Gruppa klarte noe som læreren hadde sagt var viktig: Vær gjerne kreativ rundt presentasjonsformen, men husk at det faglige innholdet uansett er det sentrale! På gruppa var det en blanding av elever som pleide å gjøre det bra i naturfag og elever som ikke syntes naturfag var særlig interessant og hanglet litt mer av gårde. I dette prosjektet var det tydelig at alle bidro meget godt til det ferdige resultatet, og alle var kjempestolte over hva de hadde fått til. Det var tankevekkende i ettertid å se at et par av elevene fikk tydelig mer selvtillit i forhold til faget og tok mer ansvar for å skjønne det som vi arbeidet med i timene.

Dette er et eksempel på noe vi stadig har sett i naturfag på Vg1: Gode mestringserfaringer er viktig, og kan bety mye for enkeltelever. Og når elevene får bruke et bredere spekter av evner og egenskaper i det faglige arbeidet, kan de også bli mer positive til selve faget. For meg som lærer var dette en inspirerende opplevelse, og jeg husker da også godt dette klasseroms-øyeblikket og elevenes stolthet nå flere år senere.