Pedagogiske grep - er vi redde for å miste kontrollen?

I mange av de pedagogiske grepene - som vi også kaller de elevaktive arbeidsmåtene - som vi presenterer her på blogg og facebook-side, foregår arbeidet i par eller grupper. Elevene snakker sammen parallelt, og det er umulig for naturfaglæreren å ha oversikten over alt som blir sagt, eller om alt blir helt riktig. Noen ganger skal elevene skrive ned noe, men uten at naturfaglæreren skal kontrollere det til slutt. Dette kan noen lærere synes blir vanskelig, at de mister kontrollen over det som foregår.

En kjent undervisningssituasjon for mange naturfaglærere. Læreren gjennomgår fagstoff foran elevene.
Foto: Eirik Halvorsen (www.eirikhalvorsen.com)

Hva vi hadde - og ikke hadde - kontroll over før

Kanskje er mange naturfaglærere mer fortrolige med den tradisjonelle teoriundervisningen, som har vært dominerende lenge. Der er det ofte slik at læreren har ordet mesteparten av tiden. Læreren gjennomgår temaet. Elever kommer med innspill eller svarer på spørsmål, og læreren kan understreke hva som er riktig eller rette på feil i det som blir sagt. Dette gir en form for kontroll og oversikt. Alt fagstoffet blir gjennomgått, og læreren fikk rettet på alt som ble sagt eller skrevet feil.

Noen naturfaglærere er redde for å miste kontrollen når mye skjer i smågrupper eller par: "Tenk hvis de lærer noe feil!", har vi hørt enkelte naturfaglærere si. Men hva har vi egentlig kontrollen over i en setting der naturfaglæreren får gjennomgått alt? Ikke læringen, ihvertfall. Undervisning og læring er ikke det samme, og det er grundig dokumentert at elevene ikke lærer det som læreren sier. Altså: Gjennomført undervisning (av læreren) betyr ikke nødvendigvis at det har skjedd noen læring (i eleven).

I korte og strukturerte runder i grupper eller par oppnår vi at alle elevene får bruke sine egne ord på det faglige stoffet, samtidig som de får vri og vende på tingene, eller få hjelp til å skjønne noe.
(Foto: Eirik Halvorsen (www.eirikhalvorsen.com)

Når elevenes læring er målet

Det er elevenes læring som er målet med det som foregår i klasserommet. Og hvordan foregår nå egentlig denne læringen? Fra forskning vet vi etter hvert mye om at elevene trenger å være aktive i sin egen læringsprosess. For å lære må elevene snakke fag med egne ord, koble inn egne tanker og følelser eller egen førforståelse, organisere kunnskapen, sjekke hva de har lært, være kreative, og så videre.

Vår egen erfaring har vist oss at når naturfaglæreren er den eneste som snakker og elevene for det meste skal lytte eller svare på arbeidsoppgaver, kjeder de seg eller kobler ut. Hvis elevene opplever å være passive mottakere i store deler av undervisningtimene, er det ikke unaturlig at de kobler ut eller får en negativ holdning til selve faget: "Naturfag og sånt er kjedelig!" For det er jo det de erfarer. At dette kan kan ha med måten faget formidles på, og ikke nødvendigvis med selve faget å gjøre, er det ikke sikkert elevene har noe forhold til. Men det bør vi naturfaglærere reflektere over.

De elevaktive arbeidsmåtene - eller de pedagogiske grepene - som vi beskriver, er også i høyeste grad lærerstyrte, slik at det uansett er læreren som styrer det som foregår. Hvis vi kjenner at vi er redde for å miste kontrollen når vi løser opp litt i vår vante strukturer i undervisningen, kan det være viktig å utfordre seg selv litt. Kanskje vi ved å våge å miste litt av den tradisjonelle kontrollen eller oversikten, opplever at vi i realiteten får mer kontroll - over at det skjer læring hos elevene? Det hadde vært noe!

Har du noen kommentarer? Gjort noen erfaringer? Del dem gjerne her!